Vi rakk akkurat å ikke bli skikkelig grinete. Vi har ventet og ventet, noe som gjør gjensynet med snøen enda litt mer gledelig. I Vangslia tråkker tråkkemaskinene takknemlig rundt på det som ikke lenger kun er kunstsnø. Og selv om det nok ikke var helt uproblematisk, sparket et par overivrige eksemplarer til jobb i dag. Vi børstet snø av bilene med tårevåte øyne, og kastet snøballer på hverandre, bare fordi vi kan. Det er noe med den første snøen som tar frem det beste i folk. Etter noen mørke måneder der naboer har sluttet å hilse på hverandre, men bare har nikket mutt når de møtes ved postkassen, har de plutselig begynt å vinke febrilsk når de møtes tilfeldig. Oppdalingene nekter å vente lenger enn de må. Det første snøfallet skal utnyttes til det fulle.